Lyns storhetstid (1960-1971)

Da Lyn gikk inn i 60–tallet var det som en 64 år gammel klubb, med seks norgesmesterskap i fotball, stolte tradisjoner både på og utenfor banen i fotball og ski, samt kongen selv som æresmedlem. Likevel levner historien liten tvil om at Lyn hadde sin største periode foran seg.

Etter et skuffende tiår var det en ny optimisme i klubben. Forbundstinget valgte å innføre en nasjonal storserie, bestående av de 10 beste klubbene i Norge. Lyn var initiativtager til å møte styret i NFF for å diskutere den nye serieforeningen og utenomsportslige rettigheter for spillerne, og gjorde seg igjen bemerket som en pioner utenfor banen. Også sportslig åpnet tiåret bra, og Lyn endte opp som nummer 5 i kvalifiseringsligaen til den nye, nasjonale serien.

I den første sesongen med nasjonal liga ble Brann seriemester. Men klubb nummer to til å bli kronet som norsk seriemester var Lyn. Trener John Sveinsson, cupmester fra 1945, la om fra 4–2–4 til 4–3–3, med to defensive midtbanespillere. Laget samlet poeng gjennom hele sesongen, og ble til slutt stående som seriemester, to poeng foran Fredrikstad. Regjerende mester Brann måtte følge Raufoss ned til 2. divisjon.

Stjernene på dette laget var så mange at hele laget må nevnes. Keeper Roar Martinsen slapp inn færrest mål av alle i toppserien, med god hjelp av bunnsolid forsvarsspill fra Jan Rodvang, Sveinung Aarnseth, Bjørn Andersen og Roald Muggerud. Offensivt dominerte Lyn–legender som Finn Seemann og Ole Stavrum sammen med Jan Berg og Arild Gulden, mens Andreas Morisbak og Kjell Saga holdt laget sammen fra midtbanen.

Året etter tok Thor Hernes over for John Sveinsson. Laget ble forsterket av landslagsspillerne Harald Berg og Bredo Østlien, og Lyn gikk tilbake til 4–2–4–formasjonen. Lyn måtte dette året se seg slått av byrival Vålerenga med et fattig poeng, men en trøst var gleden over å slå nettopp denne rivalen hele 7–1.

John Sveinsson ble hentet tilbake som trener, og i de to neste årene ble det to bronsemedaljer til Lyn. Omsider fikk også 60–tallslaget suksess i cupen. I 1967 ble Ready slått 7–2, Sagene 2–1, Årstad 3–0, Fram 3–0, Mjøndalen 4–2 og byrival Vålerenga 4–0, før seriemester Rosenborg ventet i finalen.

Omtrent 27 000 tilskuere hadde møtt opp på Ullevaal stadion for å se finalen, som ble preget av amper stemning og en gjørmete bane. Unggutten Ola Dybwad Olsen ga Lyn ledelsen på straffe, forårsaket av en uheldig hands fra Rosenborgs Nils Arne Eggen, før Harald Berg økte til 2–0 etter en drøy halvtime. De to målscorerne står igjen som de største profilene fra storhetstiden på 60–tallet, og som to av Lyns aller største spillere gjennom tidene.

En annen legende i norsk fotball, Odd Iversen, reduserte for Rosenborg, men Harald Berg punkterte nok kampen med sin 3–1–scoring før pause, og i andre omgang kunne Haralds bror, Knut Berg, sette sluttresultatet til 4–1 på en ny straffe.

I sin 100. kamp for Lyn kunne Harald Berg stolt heve sitt første trofé som Lyn–spiller. De andre som spilte for Lyn var Svein Bjørn Olsen, Jan Rodvang, Kjell Saga, Helge Østvold, Knut Kolle, Svein Bredo Østlien, Andreas Morisbak, Jan Berg, Ola Dybwad Olsen, Knut Berg, Reidar Tessem, Tom Ørehagen og Sveinung Aarnseth.

Etter å ha vunnet både serie og cup var det bare én ting som manglet nasjonalt: å vinne begge samtidig. Under ledelse av nok en Lyn–legende, Knut Osnes, klarte Lyn bragden allerede året etter. I serien ble det bare fire tap, de øvrige fjorten kampene ble vunnet, og dermed ble seriegullet innkassert med fire poengs forsprang til Rosenborg. Lyn var råsterke fremover, og scoret over tre mål per kamp i snitt, anført av Harald Berg og Ola Dybwad Olsen. Sesongen inneholdt også en rekke kuriøse resultater. I siste kamp før sommerferien tapte Lyn 10–1 mot Strømsgodset i Drammen, mens man i den første kampen etter hvilen slo Viking hele 11–2 på hjemmebane. At Viking havnet over Strømsgodset på tabellen gjør ikke de to resultatene mer forståelige, men dette er da også noe av magien med fotball.

I cupen vant Lyn over Heddal (4–1), Flekkefjord (9–0), Brann (4–1) og Fredrikstad (4–1) før 2. divisjons–klubben Mjøndalen ventet i finalen. Ullevaal var igjen fullsatt da Lyn gikk for sin andre strake  kongepokal, igjen anført av den kjernen som i ettertid har blitt stående som bautaer i klubbens historie. For andre år på rad var det Ola Dybwad Olsen som scoret først, før Jan Berg og Harald Berg scoret hvert sitt like før slutt. Med en komfortabel 3–0–seier hadde Lyn sikret sitt andre trofé på én uke.

Fra start spilte Svein Bjørn Olsen, Jan Rodvang, Helge Østvold, Andreas Morisbak,

Knut Kolle, Knut Berg, Karl Johan Johannessen, Jan Berg, Harald Berg, Ola

Dybwad Olsen og Jon Palmer Austnes.

Som så mange ganger før ble en suksessperiode i Lyn avsluttet med et smell. Flere spillere forsvant fra laget, blant annet Harald Berg, som søkte lykken i FC den Haag i Nederland, og spillerne fikk en altfor stor fysisk belastning som en følge av europacupspillet gjennom hele vinteren. Dette var uvanlig kost i Norge, og mange av spillerne var slitne eller skadde allerede før sesongen ble sparket i gang. Dermed røk det rett ut av cupen og nedrykk fra serien. Storhetstiden var over for denne gang.